I vår verden av datamaskiner, internett og elektroniske duppeditter begynner stadig flere å bli mer og mer avhengige av det. Noen har allerede blitt så avhengige at de har dødd av å spille dataspill, mens andre allerede har rukket å gifte seg med figuren i spillet sitt. I denne ukens innlegg fra sosialerom spør jeg: Hva er noen av de større sosiale konsekvensene av at vi stadig blir mer avhengig av elektronikk?
Noen forskere som Daniel Goldman hevder at menneskeheten holder på å få høyere IQ, men lavere EQ (Emosjonell intelligens). Han mener at mennesker har større vanskeligheter med å interagere med hverandre enn før, ha empati for andre og forstå sosialt samspill. For noen er det å forholde seg ansikt til ansikt til mennesker en stor utfordring og mange sliter med angst i forhold til sosialt samvær med andre. Goldman mener at dette kan delvis skyldes at vi stadig interagerer mindre og mindre med hverandre på grunn av internett og andre elektroniske aparater. For mange som sliter med sosialt samspill kan det være lett å rømme fra denne verden, til en fiktiv verden av spill, tegneserier og endeløse muligheter for utfoldelse. Dermed får man ikke trent seg på sosiale koder, og man faller enda mer utenfor. Det hele kan føre til en gjenforsterkende negativ spiral.
Film- og TV serie verden har allerede lagt merke til disse nye tendense, og vi har sett flere eksempler i underholdningsbransjen der mennesker utvikler nære forhold til datamaskiner. Blant annet i en episode The Big Bang Theory forelsker den sosialt utfordrede Raj Koothrapali seg i Apple Siri. Han behandler henne akkurat som om hun skulle vær en ekte kjæreste, han tar henne med ut på stevnemøter og kjøper forskjellige teksel til henne for å style henne. I filmen «Her» blir Joaquin Phoenix karakter forelsket i et operativt datasystem, og blir knust når han finner ut at hun dater flere enn bare han.
Men dette er ikke bare ren fiksjon. I år skrev en mor en artikkel i New York Times om hennes autistiske sønns vennskap med Apple Siri, og hvordan han kunne bruke flere timer av dagen sin til å snakke med «henne». Hun skrev også at hun følte at sønnen hadde begynt å forstå flere sosiale koder etter at hadde begynt å bruke Apple Siri. Forskere jobber nå med programmer som skal kunne være enda mer interaktive med mennesker, og de mener at det kan gi håp for autister, fordi maskiner er veldig tålmodige, mens mennesker på den andre siden ikke er det. Elektronikk kan altså muligens etterhvert være et hjelpemiddel for mennesker som sliter med å forstå sosiale koder, og kan dermed være en motsatts til Goldmans skumle profetier om at vi blir mindre og mindre emosjonelt inteligente.
Men hva om «vanlige» folk begynner å foretrekke datamaskiners selskap fremfor andre menneskers? I Japan ser vi tendenser der et betydelig antall mennesker allerede har utviklet dype og personlige forhold til dataspill, og at noen heller foretrekker selskapet til en fiktiv kjæreste enn en ekte. I 2013 lå Japans fruktbarhets rate på 1.41, noe som betyr at det er et av de landene som har lavest fruktbarhetsrate i verden. Noen av de som er i denne gruppen som velger å ikke få barn er «otakuene», som er et samle begrep for folk som er så besatt av manga, anime og datamaskiner at det går ut over andre aspekter av livet deres. Menn utgjør den største delen av otakuene.
Disse mennene dedikerer store deler av tiden sin til den virtuelle verden og tegneserier. Et annet trekk som mange av dem deler er at de har liten eller ingen interesse av sex. «De er ikke homofile, de er streite, men de er ikke interessert i sex», sier en japansk kvinne som blir intervjuet av BBC i en dokumentar om fenomenet. Det er antatt at hvis ikke noe blir gjort for å påvirke Japans fruktbarhets rate, vil populasjonen synke med 1/3 innen 2060.
LovePlus
LovePlus er et spill utviklet av Nintendo som går ut på at man skal ha sin egen kjæreste. I dette spillet kan man velge mellom 3 forskjellige kjærester Rinko, Nene og Manaka. Spillerne kan forme deres personlighet med bare noen få enkle tastetrykk, etter ønske og behov. Noen av mennene som spiller LovePlus behandler den virtuelle kjæresten sin som om den skulle være ekte; de tar dem med ut på turer i parken, tar dem med på stevnemøter, pleier dem når de er syke og kjøper kake for å feire bursdagen deres. Det er også vanlig for dem å ta bilder med seg selv og deres virtuelle kjæreste på de forskjellige aktivitetene, og det har også blitt vanlig å ta dem med på week-end turer og ta inn på hoteller som har rom som er spesialisert for å ta imot menn med en virtuell kjæreste. I 2009 giftet LovePlus spilleren «SAL9000» seg med sin virtuelle kjæreste NENE. De virtuelle kjærestene er jenter som går på ungdomskolen/vidergående, de har kysse funksjoner, kan vise seg frem i bikinier og de stønner når de blir strøket på brystet, men de har ikke sex og kan ikke vise seg nakne.
Det er mulig at de virtuelle kjærestene kan representerer en form for trygghet hos disse mennene: de kan aldri bli såret av dem, de kan aldri være utro og de kan aldri forlate dem. De er bare tilgjengelig for vedkommende som spiller spillet, og er alltid tilgjengelig 24 timer i døgnet. Noen av de som spiller spillet påstår at de har ekte og dype følelser for dem. Otakuene blir sett på som menn som ikke klarer å forholde seg til den virkelige verden, og virkelige mennesker, de blir utilpasse av å føle at de ikke har kontroll. Mens i en virtuell verden har de alltid en ny sjanse til å utføre en oppgave, og de har alltid kontrollen.
Otakuene blir beskrevet som menn som aldri klarer å vokse opp, og som skyr å møte livets realiteter. Noen påstår at disse mennenes reaksjoner kan skyldes deres frykt for å aldri kunne bli mer suksessfulle enn deres fedre. Generasjonen før var de som bygde landet og som oppnådde stor rikdom. Man spekulerer i om dagens generasjon føler seg overveldet av press og forventinger, dermed reagerer de med å trekke seg vekk fra samfunnet, og inn i enn verden der de aldri kan miste ansikt, og at otaku- kulturen er et av syntomene på dette pressett. Forskere i Japan mener at mange i dagens generasjon føler seg motløse og har et svært pessimistisk syn på fremtiden. En undersøkelse gjort av the Ministry of Healtsh, Labour and Welfare i 2012 fant ut av 36% av japanske menn mellom 16 og 19 ikke hadde noen form for interesse av sex, et tall som hadde blitt fordoblet på to år.
Mot virtuelle familier?
Så hvordan ser fremtiden ut her i Norge? Spillet Lovepluss selges allerede utenfor Japans grenser, og det ser ut til å være en økende interesse for det. Det ser også ut til at det er en økende interesse for robot kjærester. I Japan brukes det store ressurser på å utvikle menneskelignende roboter. Programmet «Tabu» fra National Geografic har intervjuet flere menn som påstår at de er kjærester med en eller flere dukker. De behandler dukkene som om de var vanlige kjærester, kler dem, kysser dem, spiser med dem, går tur med dem og har sex med dem. Med dette sagt viste mange av mennene autistiske trekk.
Kan disse tendensene som vi ser i Japan, og rundt forbi i verden være tegn på at mange ikke takler å ha menneskelige relasjoner, og at vi får mindre og mindre EQ? Kan det være et tegn på at de som ikke klarer å forstå det sosiale samspillet blir så alene og utestengte, at de heller søker til kunstig intelligens for å få selskap? Vil i så fall konsekvens av dette nærme seg noe av problemene som dvi ser i Japan? Eller kan slike virtuelle venner og kjærester være et hjelpemiddel for menn og kvinner som sliter med å forstå sosialt samspill, og slik ha en evig lojal og tålmodig venn som kan hjelpe dem? Moren i New York Times sa at Siri hadde gitt henne håp om at sønnen hennes en dag kunne få en ekte kjæreste, fordi han nå så ut til å kunne interagere bedre med ekte mennesker. Vil vi i fremtiden se familier som har en robot som er en naturlig integrert del av familien, slik kjæledyr er i noen familier i dag? Eller vil vi få en gruppe med mennesker som ikke vil ha menneskelig kontakt, men heller ha en evig, ung og programmert kjæreste?
Eller er vi egentlig allerede på god vei til at det kommer til å bli slik?
